Om Elg

Elgens latinske navn er: Alces Alces.
Elgen er Norges største nålevende pattedyr, med en skulderhøyde på oppimot 2,5 meter. Vekta på hanndyra, - oksene, kan bli mer enn 600 kg. Hodyra, -kyrne, blir noe mindre og sjelden mer enn 450 kg. Den nordiske elgen er det største fastlandspattedyr i Nord-Europa, og med sin imponerende størrelse og sitt praktfulle gevir er det ikke uten grunn at elgen bærer betegnelsen Skogens Konge.I Nord-Amerika har man en elgstamme med dyr som blir en del større en de skandinaviske. Den engelske betegnelsen «Elk» , betyr for engelsktalende i største del av verden elg, mens det i Amerika er betegnelse på en annen hjortedyrart, nemlig den som på norsk blir kalt «Wapihjor(Lat: Cervus elaphus). Elgen blir der kalt «Moose».
Fargen på pelsen kan variere fra ganske lys grå, via diverse brune varianter til nærmest helt svart. Nedre del av beina er alltid lysere enn resten av kroppen. I sjeldne tilfelle opptrer også helt kvite elger. Pelsen består av tett, kort ull og lange dekkhår. Oksene bærer i store deler av året et gevir. Geviret forekommer i to typer, fjøl- , som har en kraftig og bred plate med takker rundt og stang-, som er formet omtrent som en furukvist. I vekstperioden (vår/sommer) er elghorna dekket av et hudlag, som kasses bast. Basten består av nerveceller og blodårer. Når geviret er ferdig utvokst tørker basthuden ut og oksene skraper av restene ved å gnu geviret mot busker og trær. Dette kalles å feie geviret. Denne adferden kan i mange tilfeller gjøre stor skade på skogen. Oksene feller geviret etter brunstperioden (utpå høsten) og utvikler så nytt igjen neste vår. I noen grad kan størrelse og antall tagger geviret har si noe om alderen på oksene. Dog, har det vist seg at okser som blir eldre enn 8-10 år, gjerne får et mindre omfattende gevir enn det de hadde i yngre år. Hva som bestemmer hvorvidt de skal utvikle fjølhorn eller stanghorn, er noe usikkert.

Adferd
Elg er i utgangspunktet solitære dyr, det vil si de normalt ikke opptrer i flokk eller grupper, på samme måte som reinsdyra og til dels hjorten. Dog kan man se at elgen på vinters tid kan opptre i flokker på opptil 20 dyr i nærheten av gunstige fôrkilder.
Når dyra har liten kontakt med andre artsfrender har de heller ikke det samme behov for sosiale signaler og kroppsspråk, som en ellers finner hos flokkdyr. Elgen bruker lyder i liten utstrekning, men både kyr og okser «lokker» på hverandre i brunsttiden, - og kyrne lokker på kalvene sine ved bruk av lyder. Disse lydene er en form for grynting.
Brunstperioden, den tida da kua er mottagelig for å bli paret, er som regel i siste del av september og første del av oktober. Oksene har forberedt seg til dette. Geviret er fullutviklet og feid, og de har oppnådd maksimal kroppsvekt gjennom en lang sommersesong. De begynner å farte mye rundt for å oppsøke potensielle kyr, og oppfører seg relativt aggressivt overfor andre okser. De graver brunstgroper som de pisser og ruller seg i for å markere overfor andre okser. Denne adferden fungerer muligens også for å gjøre seg ekstra lekre for kyrne. Under denne intense perioden med høy aktivitet og redusert fôropptak er det er ikke sjelden at oksene taper oppimot 2% av kroppsvekta si.
Noen kyr (kviger) kommer i sin første brunst når de er 1,5 år gamle, mens for de fleste skjer dette når de er 2,5 år. Forsøk har imidlertid vist at dette har sammenheng med kuas kroppsvekt. Dersom vekta er på oppunder 300 kg vil ungkua (kviga) med stor sannsynlighet komme i brunst. Faktorer som at den sjøl er født tidlig på året, og at den har hatt god næringstilgang i løpet av sine første 1,5 leveår, er avgjørende for om hun har oppnådd tilstrekkelig kroppsvekt og dermed kommer i brunst. Elgkyr går drektig ca. 240 dager, altså 8 mnd. Kalvene fødes derfor normalt i løpet av siste halvdel av mai og første halvdel av juni. Dette er gunstig, da de plantevekstene som utgjør fôret for elgen, er i kraftig vekst, så tilgang på næringsrikt fôr er på sitt beste Spesielt for elgen, er at den i langt hyppigere enn de andre hjortedyrartene får tvillinger.. Det er sogar ikke uvanlig at ei 1,5 årig kvige, får tvillinger ved første kalving. Disse forhold gjør at elgen er et meget fruktbart dyr.
I løpet av de siste 10-15 årene har man sett en økende tendens til redusert kroppsvekt og senere brunst, færre tvillingfødsler og lavere kalvevekter under jakt sør i landet, mens tendensen går motsatt vei nord i landet. Det blir spekulert mye på årsaken til disse forhold, men ingen har hittil kommet fram til noen plausibel konklusjon.

Kvantitet og kvalitet
Elgen er som hjorten svært selektiv i sitt valg av føde. Den velger til enhver tid de mest saftige, ferske og næringsrike plantene den har tilgang til, fremfor tørre og mer tungtfordøyelige planter. Om våren vil den beite på det meste av nye, friske skudd av urter, blader og løv den kommer over. Den kan også beite på ferskt, nytt gras. Utover sommeren øker plantemengdene, men samtidig synker næringsinnholdet i de fleste plantearter, og elgen vil bli mer og mer selektiv i forhold til hvilke planter den foretrekker å beite på. Likevel, i løpet av sommeren kan en voksen elg ete bortimot 50 kg plantemasse per dag! Utover høsten, og spesielt om vinteren, blir valgmulighetene i forhold til næringstilgang som regel så små at elgen må innstille stoffskiftet på et minimum av næringstilgang. Fôropptaket for den voksne elgen reduseres til rundt 8-16 kg plantemasse per dag, og de går helt ned på sparebluss: Kalvenes vekst stagnerer, og for store og små handler om å få i seg nok næring til vedlikehold og forbruke minst mulig energi.