Elgbakken
Gjestebok
Litt om Vennagrenda
Vennagrenda ligger i det nordøstlige hjørnet av Malvik Kommune. I øst går grensa mot Selbu Kommune og i nord grenser grenda mot Stjørdal Kommune og Nord-Trøndelag Fylke.
Man har funnet spor etter bosetning her fra skikkelig gammel tid. Gamle sagn beskriver folk og boplasser her fra tida før Svartedauen, - dvs før ca. 1350, altså tidlig middelalder.
Skriftlige kilder ..........
Venn er et gammelnorsk ord for grasslette, eng, og finnes som gårdsnavn flere steder, bl. annet i Stjørdal og Skaun. Mange steder blir skrivemåten vin, - som i Bjørgvin og i Vinland brukt om samme type landskap.
Fra midt på 1600-tallet finnes det rikelig skriftlig materiale, da man på den tida startet virksomheten ved Mostadmark Jernverk. Folk fra Venna var nok hele tida beskjeftiget med arbeid for verket, - både i gruvene, med kølbrenning, med transport og i arbeid på verkensområdet nedafor Foldsjøen. Overalt i utmarka rundt Vennagrenda finner man kølmile-botner, som vitner om at her har det vært framstilt køl, - ihvertfall én gang, -men man er også sikre på at mange av milebotnene ble brukt flere ganger.
Gårdene i Vennagrenda er ganske små. Alle var leilendingsbruk under "Hommelvigen og Mostadmarken Jordegods" fram til i 1898, da de fikk kjøpt ut gårdene og ble sjølstendige bønder med skjøte på både innmark og utmark. Jordegodset var eid av de samme som eide Jernverket.
De gårdsbruka som egentlig hører til Vennagrenda, er vel de som ligger langs Vennaveien øst for grensa mellom Trøin (Snustadtrø) og Molund. Ved ca. 1700 var det kun ett gårdsbruk her, Venn, som hadde husa rett opp for Vennatjønna, - litt vest for der husa i Inervenna (Venn Østre) ligger i dag. Hvor mye dyrka mark man da hadde, er litt uvisst, men sannsynligvis ikke stort mer enn det som var innmarka i Inervenna, så lenge dette var eget bruk. I 1750-åra ble Venna delt i to bruk, Østre og Vestre, men husa for begge lå samla ute på den ekra som siden er blitt kalt "Forskottet", altså der de første husa sto. Det var Anders Johnsen og Mali Jensdatter som kom fra Skjelstadmark og tok over bygselen på den vestre gårdparten i ca. 1800, som bygde hus der husa på Venn Vestre ligger i dag.
Siden er det blitt skilt ut, ryddet, dyrket og bygd gårder og hus på plassene: Rommet (Vennberg) Raudmyrdalen, Solhaugen, Botnan, Moli og Molund.
På Venn Østre kom Ole Jonsen og Siri Olsdatter fra Selbu (Stamnes) og tok over bygselen i 1850-åra. Disse to blir artikkelforfatterens tipp-oldeforeldre.
Jordveien i Vennagrenda har nok til alle tider etter 1700 vært i knappeste laget til å alene brøfø folket som bodde der. Derfor har arbeid utafor gården vært det vanlige. Etter at Jernverket innstilte driften på slutten av 1800-tallet, har arbeid for de større skogeiendommene, - både allmenningene i Malvik og Stjørdal, og ikke minst for Meraker Brug vært behøvelige for mange familier. Sistnevnte skogeier, er de som kjøpte resten av utmarka tilhørende Jordegodset/Jernverket i 1898. Etter 1960 har også alle mulige andre arbeidsplasser i distriktet nytt godt av arbeidskraft fra folket i Vennagrenda.
Vennaelva renner gjennom grenda. Denne er ikke noe stort vassdrag, men er oppgjennom tidene blitt utnyttet både til sagbruksdrift, mølledrift og fløting. Den gamle Vennasaga, som er nevnt i skatteprotokoller på 1600-tallet, lå på nordsia av elva, mellom elva og nåværende bilvei ca. 300m innafor skytebanen til Mostadmark Skytterlag. Sletta der anlegget lå, blir ennå kalt "Sagstøet" og fossen ca. 50m oppstrøms, blir kalt Sagfossen. Like ved skytebanen ligger Kveinnhusfossen, og her var det gårdskvern som man mener var i drift til fram til ca. 1880.
Ca. 200m vest, nedstrøms, for skytebanen finner vi ennå rester etter en demning som ble brukt for å regulere vannstrømmen i elva under fløting i mellomkrigstida. Denne dammen ble kalt Stordammen. Det var en annen demning ca. 100m vest for enden av bilveien som ble kalt Litldammen. Øverst var det en demning ved utløpet fra Rennsjøen, som var det største reservoaret til denne fløtingsstrekningen, - fra kommunegrensa til Selbu og ned til Foldsjøen.
Vennasaga som vi har i dag, ligger ikke i tilknytning til Vennaelva. Den var nok allikevel utrustet til å kunne drives med vasskraft, for det sees ennå både spor av demning og vanndam i bekken fra Vennatjønna like ved gårdsbruket Solhaugen. Etter ca. 1920 ble saga drevet med oljemotor, og i 1952 ble strøm tilgjengelig, og man moderniserte for elektrisk drift på alle maskinene i saga.